To småbarns-foreldre på festival

Nå skal det pokker meg skje! La bleieskift, oppvask og krangling om skjermtid bli igjen hjemme – her skal det festes for fullt på festival!

– Er du klar for heidundrende party til helgen? Du husker jeg har kjøpt to billetter til Bystrandfestivalen i Bergen på fredag, ikke sant?! ivrer jeg gjennom telefonen til min gode venn, Jostein Ulland (46).

Som meg har også han barn og vi trenger begge å komme oss vekk fra den altoppslukende barnefar-rollen og for en gangs skyld heller innta rollen som festivaljeger, danseløve og moromann!

– Vi tar båten min inn til Bergen, legger til kai og – Bam! – kjører en vill natt under Bergens nattehimmel! Klar, eller? spør jeg.

— Klar som et egg! Når møtes vi? svarer Jostein.

Vekk fra hverdagen

Det er noe med å komme seg vekk fra hverdagen, oppleve noe annet, som er skikkelig digg! Misforstå meg rett, jeg digger både barna og fruen min, men dæven så godt det er å få litt «fri» fra dem innimellom, og dra på sommerfestival med en kompis, om så bare for en natt.

Nå ligger vi i 22 knopp på vei til Bystrandfestivalen som arrangeres på Møllenpris. Det gamle industriområdet er omgjort til en oase med streetfood-trucks, sandstrand og så store høyttalere at de nærmest toucher skyene! Her ligger alt an til en rå kveld – og natt!

– Se der, den båten er på vei ut! sier Jostein idet vi siger under Puddefjordsbroen.

Jostein peker og jeg gnir meg i øynene. Som bestilt! En av båtene legger fra kai og vi får dermed tidenes plassering på Marineholmen gjestebrygge – knappe 50 meter fra festivalområdet! Kan det bli bedre?!

– Kvelden er ung, Jostein! Her, ta deg noe kaldt å drikke. Dette er kvelden, og den tilhører oss! sier jeg og finner frem de kuleste solbrillene jeg vet om og bytter til Pearl Jam t-skjorte.

For hva betyr egentlig festival? Jo, det betyr cowboyhatt, fete solbriller, band t-skjorte, sneakers og skitne jeans! Jeg kjører Dumdum Boys på stereoanlegget. «Det lukter så godt når lunta brenner!» freser Prepple Houmb ut høyttalerne. Hvis f***, tenker jeg. Det lukter pokker meg godt når lunta brenner – det er jo tiden rett før det eksploderer. I-kveld-skal-det-eksplodere!

Men det er ikke akkurat feststemning ennå. Festivalområdet har ikke engang åpnet. Vi er nok litt tidlig ute. Kanskje jeg er litt overivrig? Båtene som ligger fortøyd skriker ikke fest akkurat. Mannen ved siden av oss ser ut som han bor i den lille seilbåten sin. Han går forbi oss med tredagersskjegg og våt klesvask. Kjæresteparet på motsatt side har tent et stearinlys. Men kanskje gjengen i seilbåten? Der er det musikk og forsiktig partystemning. Kanskje vi kobler oss på dem senere? Det er jo det som er moro med festival, det er ingen planlegging, her tas kvelden på strak arm. Det uforutsette er litt av moroa. Hvem treffer vi? Hva kommer til å skje?

Festivalen er i gang!

Det hviner i en høyttaler og startskuddet for Bystrandfestivalen er satt! Trang fødsel entrer scenen og når «Drømmedame» spilles, så rykker det allerede i festivalfoten, selv om klokken bare er litt over fem på ettermiddagen. Vi setter oss på en benk. Hyggelige vakter ser til at det er rent på festivalområdet. Klientellet er 30+.

Vi vil ha en drømmedame

En effen, fjeng og fin dame

En sånn som man kan se på kino

Jeg merker jeg er litt trøtt, men rister av meg gjespen. Noe så flaut! Tenk å begynne å gjespe så tidlig på kvelden. Første band har jo ikke spilt ferdig en gang. Det går ikke an! Nei, her skal det jo festes – som bare det! Men jeg er litt sulten.

– Klar for en matbit?

– Absolutt, det er en kul kjerre der borte som selger noe digg, sier Jostein.

Vi går bort til en tatovert kokk med beanie, kjøper hver vår burger og føler oss kule. Har satt mobilen på lydløs. Gidder ikke noen kjedelige tekstmeldinger hjemmefra, men sjekker nå likevel mobilen innimellom, for kanskje det har kommet en melding fra et av barna? Kanskje en som trenger hjelp til noe? Man vet jo aldri. Ingen melding hjemmefra. Jeg legger mobilen fra meg. Savner de meg ikke, engang?

Så er det Halfdan Sivertsen sin tur. Det blir ikke akkurat hæla i taket, må jeg innrømme. «Sommerfuggel i vinterland» er liksom ikke akkurat rette sangen på en sommerfestival. Vi går tilbake til båten. Stemningen i seilbåten er blitt hakket høyere. Det skåles og de spiller 80-talls musikk som overdøver Halfdan Sivertsen. Han naboen vår er visst ferdig med klesvasken og kjæresteparet ser vi ikke.

Vi har invitert med oss en gammel kjenning vi traff og nå mimrer vi om gamle dager. Gode historier fortelles. Det er koselig det, men samtidig kjenner jeg det blir litt feil. Det er jo ikke gamle minner vi skal spille på repeat nå. Nye minner skal skapes!

– Kom igjen, gutter, sier jeg etter en liten time. – Nå skal Timbuktu på scenen snart og da må vi være der.

Fullmånestemning på Møllenpris

Det er da det skjer! Timbuktu tar Bystrandfestivalen med storm og kjører et show uten like! Han får hele den middelaldrende festivalgjengen – inkludert oss – til å danse som om vi var på fullmånefest på Koh Pang Nang. En 50+ med solhatten på skeive faller og blir hentet av vaktene. Nå snakker vi!

Ved midnatt er konserten over. Det er nå vi kan fortsette festen! Vi kan dra inn til sentrum, gå på en nattklubb, eller bar, eller kanskje danse videre på et utested. Treffe noen artige folk, jeg vet ikke. Eller vi kan hoppe om bord i den seilbåten som spilte 80-talls musikk. Mulighetene er uendelige!

– Jeg kjenner jeg er litt trøtt, Jostein. Det har vært en lang dag.

– Glad for at du sier det, for jeg kjente på akkurat det samme.

– Skal vi tusle bort til båten og roe ned?

– Jepp, blir deilig med litt søvn nå, så er vi kvikke og raske i morgen tidlig.

Småbarnsforeldre altså

Det ble ikke nachspiel og hæla i taket. Ingen drakk Jægerbomber på styrten eller danset på bordet. Litt over midnatt var vi utslått og gikk og la oss, men vi var veldig fornøyde etter en knallkveld på festival! Det ble dansing, det ble preik og vi fikk sand mellom tærne.

Vi gleder oss allerede til neste gang, men da skal vi ta den skikkelig ut! Jeg lover!

Tekst og foto: André Marton Pedersen, Båtens Verden